Den første bebyggelsen av Mostadmark skriver seg fra slutten av 1500-åra. Det er i hvert fall først da en finner noe om bygda i skriftlige kilder
Mostadmark var gjennom flere hundre år et leilendingsgods med omkring 20 gårder. Godset ble omtalt som Hommelvikens og Mostadmarkens Jordegods. Før reformasjonen i 1536 lå det som kirkegods under erkebiskopstolen i Trondheim, men gikk da over til krongods. På 1600-tallet ble det solgt til private eiere. Eieren i 1749 het Peder Larsen Holte, og verket gikk seinere gjennom flere eieres hånd inntil det i 1810-åra ble overtatt av Nicolai Jenssen. Gjennom tre slektledd var det i familien Jenssens eie inntil 1901. Fra 1903 til 1906 eides godset av Huitfeldt. I 1906 gikk det over til A/S Meraker Brug. I 1898 ble leilendingene sjøleiere, og det ble lagt skog til husbehov til hver gård.
Fra 1657 til 1877 ble det drevet jernverk. Masovnen (ovnstype til framstilling av råjern) stod på verket. Drifta av jernverket ble lagt ned fra midten av 1690-åra til 1758, da den ble tatt opp igjen av lagmann Mølmann fra Trondheim med flere. Drifta ble lagt ned for andre gang i 1818. Men denne gang varte ikke oppholdet så lenge, i det drifta ble tatt opp 4 år etter av handelshuset Jenssen & Co. som kjøpte jernverket og etterhvert heile Mostadmarkgodset. Jernverket var i drift til 1877 da det ble lagt ned for godt. Noen driftsavbrudd hadde forekommet, blant annet fordi masovnen lå nede i 3 år. Hovedårsaken til at jernsmeltingen opphørte i 1872 var at trekullproduksjonen ble for kostbar.I denne perioden var jernverket og skogen som verket var avhengig av, samla på ei hånd. Og dermed var friksjonsmomentet som gjennom tidene hadde ført til mange konflikter og rettsaker mellom eierne av de to elementene fjerna. Konfliktene gjaldt hovedsakelig slåing av gress på engsletter, tømmerhogst og kolmilebrenning i oppstartsperioden før privilegiebrev ble utstedt og tinglyst.
Den første bebyggelsen av Mostadmark skriver seg fra slutten av 1500-åra. Det er i hvert fall først da en finner noe om bygda i skriftlige kilder. De muligheter for arbeid og fortjeneste som vannsagene ga i disse store skogsdisdtrikter førte til at gårder i Mostadmark ble rydda der det tidligere hadde vært utslåtter og setrer. Men det varte ikke lenge før det ble konkurranse om tømmeret mellom sagbruk og jernverk, da det knytta seg betydelige interesser til begge virksomheter. Det er naturlig at Trondheim med sin byggevirksomhet var avhengig av trelast fra sagbrukene i Mostadmark, enten det gjaldt den som fulgte byens vekst eller gjennoppbygging etter branner, krig og ufred. Det var ikke langt å kjøre trelasten til god havn i Hommelvik, og derfra ble den sammenbundet i flåter, enten dradd langs Strindlandet eller slept med båter til byen. Forbindelsen mellom Trondheim og Mostadmark fra gammelt av finner vi blant annet i en bestemmelse i det privilegium som Møllmann fikk i 1758 for drift av jernverket. Det heter her at verket innenfor et nærmere fastsatt område, skulle få all den kullved og settved som trengtes til verkets drift, «dog bliver Trondhiems Byes Indvaanere fremdeles som farhen, ufarment derfra at nyde behøvende Brændeved, saa at den Verket bevilgede Circumferense maa derudi ey være til Hinder i nogen
Det vi kan slutte av dette er at så lenge gruvedrifta varte, gikk skogens virke foruten til verket, også til en betydelig sagbruksindustri med sikte på salg ut av bygda. Som tidligere nevnt lå eierne av Godset og jernverket i stadige prosesser om retten til å nytte skog og jord. Det hendte i flere tilfeller at kongen som i de tider interesserte seg mest for metallene, for å bøte på de tap som drifta av Jernverket påførte eierne, ga jernverkseierne sagbruksbevillinger med de rettigheter som slike privilegier førte med seg. Men da var som oftest eiendommene deres så pantsatte at det ble etterfølgerne som kom til å nyte godt av dette. l 1725 hørte det 6 sagbruk til Mostadmarkgodset; Venn, Viken, Verket, Høiby nedre og øvre, og Halstad sag. Kjøpmann Thomas Jelstrup fikk satt opp ei sag på Sneisen etter en befaring som startet 30.8.1793. I forbindelse med vintertingene på Strinda redegjorde fogden for den årlige drift av sagbrukene. Etter storstormen som gikk over Trøndelag i 1837 ble det ført opp flere nye sagbruk ved verket. Det ble en livlig periode med kjøring av trelast ned til Hommelvik og transport av malm opp igjen. Allikevel er det jernverksdrifta og all den aktiviteten som knytta seg til den gjennom mer enn 200 år, som er det dominerende i Mostadmark fra eldre tid. De gruvene som førte til opprettelsen av jernverket var snart uttømt, og det måtte hentes malm så langt borte fra som Smøla og Hitra. Malm fra Rana ble mutet av Verket i 1799. Den lange og dyre transporten, sammen med vanskelighetene med å skaffe trekull, gjorde nok at drifta for det meste gikk tungt. Men det var da også lysere perioder, som i Møllmanns tid. l noen år av kunne også verket drives med overskudd, men i de seinere åra førte de store produksjonsomkostningene, sammen med konkurransen med det billige stålet fra England, til nedleggelse av jernverksdrifta i Mostadmark.
Da jernverket ble lagt ned sist i 1870-åra, lot Lauritz Jenssen installere ei maskinsag i den gamle sagbygninga på verket, og for ei tid overtok dette sagbruket virksomheten. De ferdige materialene ble kjørt med slepdrag til Hommelvik. Lauritz Jenssens sønn, Nic. Jenssen, flytta sagbruket til Hommelvik hvor gården Karlslysts eier, Jacob Kielland, tidligere hadde et sagbruk som var brent ned. Og tømmerfløtingas forholdsvis korte æra i Mostadmark ble innleda.
- Kilder:
- Malvik bygdebok bind IV. Utgitt av Malvik kommune 1993
- Gisle Røe
Hentet fra: Wiki Strinda